August Strindberg var maler – og ikke bare en forfatter som iblant tok frem en pensel. Omkring 120 malerier er kjent i dag, fremfor alt landskap med hav, klipper, tunge himler og merkelige horisonter. Han manglet formell kunstutdanning, arbeidet ofte med palettkniv og brukte maleriet intensivt i tre perioder: på 1870-tallet, i begynnelsen av 1890-årene og rundt starten av 1900-tallet. Det store gjennombruddet som billedkunstner kom først lenge etter hans død i 1912. I dag er det lett å forstå interessen. Maleriene føles mindre som utsikter over et bestemt sted og mer som vær inne i et menneske.
Strindberg utenfor litteraturen
Det er nesten ikke mulig å skrive om August Strindberg uten først å flytte forfatteren til side. Röda rummet, dramatikken og den offentlige personen tar mye plass. Men Strindberg malte gjennom livet med jevne mellomrom, særlig når skrivingen gikk tregt eller når han befant seg i perioder med sterk revurdering.
Strindbergsmuseet deler inn maleriet i tre hovedperioder. Forsøkene på 1870-tallet er tidlige og søkende. Rundt 1892 finner han en mer egenartet stil, og 1893–94 pleier å beskrives som et høydepunkt. I begynnelsen av 1900-tallet vender han tilbake til maleriet med delvis mer dekorative trekk.
Havet som et indre landskap
Stockholms skjærgård ble en viktig inspirasjonskilde, men den som bruker maleriene hans som geografiske dokumenter, vil bli skuffet. Strindberg var ikke særlig interessert i å gjengi en kystlinje korrekt. Han ville ha stemningen: trykket i en skybanke, et blekt lys over vannet, en klippe som nesten ser truende ut.
Nationalmuseum beskriver hvordan Strindberg selv så på seg selv som en symbolistisk maler, og hvordan scenene kunne speile følelsestilstander. Det merkes tydelig i Byen fra 1903. En by ligger langt borte på den andre siden av et mørkt vann. Veien dit føles større enn selve stedet.
Palettkniv, fingre og malerier uten høflighet
Strindberg arbeidet ofte med palettkniv. Fargen kan ligge tykt, skrapes bort eller trekkes over flaten slik at himmel og vann blir materie snarere enn illusjon. Han brukte også fingre og iblant pensel, til tross for myten om at penselen skulle ha vært overflødig for ham.
Det mangler mye av den polerte finishen som samtiden forventet seg. Nettopp derfor kan bildene føles overraskende nære senere ekspresjonistisk maleri. Det betyr ikke at Strindberg «var ekspresjonist» i enkel forstand, men hans frie teknikk gjorde at ettertiden kunne lese ham på en ny måte.
Materialene var iblant like ukonvensjonelle som teknikken. Han malte ikke alltid på klassisk oppspent lerret, men kunne bruke papp, plater og andre harde underlag. Det gir verkene ulike formater og en fysisk direktehet.
Fire motivverdener å se etter
Stormen
Skummende hav, mørke skyer og horisonter som nesten knekkes av været. Her er naturen ikke romantisk dekor, men kraft.
I Uvær i skjærgården fra 1892 blir havet nesten abstrakt i blågrå toner. Fyret fra 1901 er mer tilbakeholdent, men har den samme følelsen av en ensom markør ute i været.
Det stille vannet
Ikke alle maleriene er dramatiske. Kystlandskap II fra 1903 viser et roligere vann, men ødsligheten er der fortsatt. Stillheten blir nesten mer urovekkende enn stormen.
Den ensomme klippen
Klipper og skjær går igjen som faste former mot vann og himmel. De gir komposisjonene en enkel tyngde og fungerer ofte som bildets psykologiske sentrum.
Den fjerne byen
I Staden blir sivilisasjonen noe man ser, men ikke helt når frem til. Det er Strindberg i konsentrat: en konkret utsikt som samtidig er en mental situasjon.
Underlandet og tilfeldighetens rolle
I maleriet Underlandet fra 1894 er fargeskalaen varmere og overflaten nesten mineralsk. Strindberg skrev selv om hvordan tilfeldigheten kunne påvirke skapelsen: en form oppsto i fargen og førte arbeidet videre. Ideen ligger nær hans senere eksperimenter innen fotografi og naturvitenskap, der han gjerne prøvde hva som kunne skje når kontrollen ikke var total.
Det finnes noe befriende i det. Maleriet ble et sted der han ikke behøvde å formulere argumenter med ord. Materialet fikk svare tilbake.
Hvorfor anerkjennelsen kom sent
Under Strindbergs liv var maleriet omdiskutert og sto i skyggen av litteraturen. Den virkelige interessen skjøt først fart etter andre verdenskrig og særlig i løpet av 1960-tallet. Da så man kvaliteter som hans samtid hadde hatt vanskelig for: den rå overflaten, de forenklede motivene og den psykologiske ladningen.
Den sene anerkjennelsen gjør også at maleriene kan føles merkelig frie fra en etablert «Strindberg-stil». Han arbeidet aldri som en kunstner som måtte levere samme type bilde år etter år.
Slik fungerer Strindberg på en moderne vegg
De mørke havmotivene gjør seg godt i større format enn man først tror. En 50×70 eller 70×100 kan fungere som et anker i et lyst rom. Mørk treramme eller svart ram forsterker dramatikken; eik gjør den mykere.
På en bildevegg fungerer Strindberg fint ved siden av maritime fotografier, sjøkart eller en lysere svensk akvarell. Unngå gjerne å gjøre alt mørkt. Kontrasten er det som får været hans til å kjennes.
Utforsk Historlys Strindberg-postere →
Vanlige spørsmål om August Strindberg som maler
Malte August Strindberg virkelig?
Ja. Omtrent 120 malerier er kjent. Han malte i flere perioder i livet, med hovedvekt på landskap og havmotiver.
Hva kjennetegner Strindbergs maleri?
Dramatiske himler, hav, enslige klipper, forenklede komposisjoner og en fysisk teknikk der palettkniven ofte spiller en stor rolle.
Hadde han kunstnerisk utdanning?
Nei, ikke en formell utdanning som maler. Han beveget seg derimot i kunstnerkretser og fulgte samtidens kunstdebatt svært tett.
Når ble maleriene hans anerkjent?
Den bredere kunsthistoriske anerkjennelsen kom lenge etter hans død, med tydelig økt interesse i løpet av 1960-tallet.